Helsefagarbeideren 3 - 2019

28 Helsefagarbeideren Saken er for lengst over, men Jan blir ikke ferdig med den. Senest i dag møtte han to tidligere kolleger på et kjøpesenter. - Det blir interessant å se i taket når de treffer meg, kommenterer han tørt. Selv ukjente kolleger i kommunen kjen­ ner historien. Han kan komme i snakk med noen. De hører navnet hans, og kan si: «Det var du som…», så sier de ikke mer. Det blir bare hengende i lufta noe usagt, noe hemmelighetskremmeri, en annen versjon av historien, kanskje. Jan Antonsen varslet om at en bruker ble låst inne på rommet grunnet lav beman­ ning, og om en ukultur med manglende brukerinvolvering der personalet tok beslutninger på vegne av brukerne. Til slutt varslet han og to kolleger til Helsetilsynet. Det ble opprettet tilsynssak. Flere versjoner av historien - Noen synes det var modig gjort, og riktig gjort, men veldig mange var involvert i den saken der. De som vil snakke med meg om det, vil ikke ta noens side. Det finnes andre versjoner. Det gjør det vanskelig, for hvem skal de tro på? Noen kan lukke seg igjen, nesten så de synes det er skremmende å snakke med ham om det. Andre ganger kan han kjenne på respekt og anerkjennelse. I dag jobber han i en annen bolig. Det fungerer veldig bra på alle vis. Fortsatt med den samme arbeidsgiveren, Kristiansand kommune. Han trives, og har ikke merket noe negativt fra arbeidsgiver, noe han vil berømme dem for. Fylkesmannen avdekket ureglementert bruk av tvang, men mente likevel at det var forsvarlig drift ved boligen. Jan var skuffet over konklusjonen. Han opplevde å bli mistrodd. Han fortalte om en bruker som ble innlåst i fire timer. Om kraftige reak­ sjoner i etterkant, slike Jan aldri hadde opplevd tidligere i løpet av de syv årene han hadde jobbet med personen. Men andre fortalte noe annet, og ble satt mer lit til. Det har vært tøft å takle i etterkant. - Nå som det har gått lenger tid, hvordan ser du på varslingen i dag? Har du endret oppfatning rundt noe? - Nei, det har jeg ikke. Jeg har akkurat samme oppfatning. Jeg angrer ikke. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, men jeg er usikker på om jeg ville ha gjort det igjen, for det er det tøffeste jeg noen gang har gjort. Det bølger fram og tilbake. Noen ganger føler jeg meg fryktelig tent. Da treffer det meg ett øyeblikk: selvfølgelig! Men så kommer etterreaksjoner, og jeg tenker at jeg ikke vil meg selv så vondt igjen. Jeg er stolt over at jeg stod i det, men så tok det nesten knekken på meg. Og jeg har skjønt at det har vært tungt for mange, ikke minst de jeg var i konflikt med. En sak har flere sider, det ser jeg også, men varslingen var riktig, det måtte gjøres. - Har varslingen påvirket deg på noe vis? - Jeg har blitt veldig bevisst min rolle som omsorgsperson, og hvor langt jeg vil gå i min rolle når det gjelder tvang og makt. Jeg refl­ ekterer ofte med mine kolleger om hva som er riktig å gjøre, hvor langt man kan man gå. «Det var du som…» så sier de ikke mer «Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, men jeg er usikker på om jeg ville ha gjort det igjen, for det er det tøffeste jeg noen gang har gjort.» JAN ANTONSEN For to år siden fortalte hjelpepleier Jan Antonsen om hvordan han ble en varsler. Du kan lese hele historien i 3. utgave fra 2017 i vårt nettarkiv: www.tidsskriftet.helsefagarbeidere.no. Fire år har gått siden Jan Antonsen varslet om ulovlig tvang i en bolig. Han og en kollega stod fram med bilde og fullt navn i regionsavisa Fædrelandsvennen.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy