Helsefagarbeideren 3 - 2020

30 Helsefagarbeideren Hjelpepleier Barbro Storli Møien jobber som saksbehandler for hjemmetjeneste­ distriktet Årvoll i Bydel Bjerke. Hun erfarer at reformen har endret måten tjenester til- deles på. - Den største endringen er kanskje at vi har blitt flinkere til å la bruker definere sitt eget behov, og sammen med bruker definere brukers egne ressurser for å finne riktig tjenestenivå, forklarer hun. Før definerte saksbehandler tjenesten i detalj, i det som kalles bestiller-utfører modellen. Nå er det brukerens mål som tydeliggjøres i vedtaket. Det kan for eks­ empel være å klare å gå i trappa uten følge. Mange av de eldre i bydel Bjerke bor i bygårder uten heis. Da blir det et viktig mål for kunne være selvhjulpen i hver­ dagen. Det er tjenesteutfører som underveis observerer endringer hos brukerne og melder ifra til saksbehandler. For eksempel at et mål er oppnådd, eller om behov for økt bistand. Derfor er det nå tettere sam­ arbeid mellom saksbehandler og tjeneste- ansvarlig sykepleier. Blant annet er det ikke lenger saksbehandler som fastsetter tiden for hvor lenge hjemmesykepleien skal være ute hos brukerne. - Det er en praksis som er basert på til- litsmodellen. Tjenesteutfører jobber ikke lenger slavisk etter vedtak, men bruker sin fagkunnskap for å observere behovs- endringer hos brukere. Hun mottar så beskjeder om endringer i tjenestene. Det kan både være brukere som trenger mindre eller mer tjenester, eller innleggelser og hjemskrivninger fra sykehus. De skal behandles raskt, så hun starter vanligvis en arbeidsdag med å gjen- nomgå dem, og sjekker minst en gang til i løpet av dagen. Flere beslutninger overlates til utførerne, noe som gjør dokumentasjonsbehovet enda viktigere enn før - Alle som jobber ute skal vite hva doku- mentasjonsplikten innebærer, understreker Barbro. Vurderingssamtaler En del av jobben er å avklare hva nye brukere har behov for, og hun opplever å ha fått større rom for å snakke om hva som er det reelle behovet. Hun drar på hjemme- besøk for en vurderingssamtale for å kart- legge hva personen mestrer selv, hva som eventuelt skal til for å mestre, og hva man trenger hjelp til å få utført. Hun anbefaler som regel at pårørende er med på samtalen, for det hender at brukere undervurderer hjelpebehovet sitt og tar seg sammen når kommunen kommer på besøk. Mange trenger hjelp med medisiner, for eksempel å legge i dosett. Noen er redde for å dusje alene, kanskje de har falt. Andre sliter med å få i seg nok mat. Da kan selskap under måltidet være rette medisin. - Vi kaller det for medspising, hvor en pleier er sammen med bruker, hjelper til med å tilberede mat og setter seg sammen og spiser. Det kan være det som skal til for at de får spist, forteller Barbro Storli Møien. En av vurderingene som tas, er om det trengs helsehjelp gjennom hjemmesyke- pleien, eller om oppgaven kan løses som praktisk bistand. NÅ HANDLER DET MINDRE OM Å HJELPE OG MER OM Å MESTRE Stoppeklokkeomsorg har blitt et skjellsord i mange kommuner, noe politikere vil unngå gjennom å reformere hjemmetjenesten. I Oslo har reformen fått navnet Tillitsmodellen. Målet er å gjøre tjenestene mer brukerorienterte, så hva betyr det i praksis? Tekst: Ann Beate Grasdalen Barbro Storli Møien er utdannet hjelpepleier med videreutdanning, og har bred erfaring fra sykehus, syke- hjem, hjemmetjeneste og bolig i Oslo kommune. Nå jobber hun som saks- behandler i hjemmetjenester og for- valtning i Oslo. Hun har sin arbeids- plass sammen med hjemmetjeneste- distriktet som hun betjener, og har daglig kontakt med koordinerende sykepleier som har det faglige ansvaret for tjenestene. Foto: Anne C. Eriksen

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy